TAE art1



Marcus Dahl sine siste dager i friheten! Dag 2

Rate this item
(0 votes)

Dag 2.

En ny dag. Solen er ikke så sterk som i går. Får gjøre noe annet som fordriver tiden enn å være på en pub å drikke. Lese bok frister ikke nå. Kanskje noe på TV. Slår på fjernsynet med fjernkontrollen og det flikker i øynene. Fram med fjernkontrollen igjen. Må bytte kanaler. Reklame, reklame, sport, reklame, sport, sport, nyheter. Kan forstå at denne kalles idiotboksen. Hei, her kan de være noe. En reportasje relatert til mat. Ser en reporter som står ved siden av en meget feit og rødtoppet kokk. En skikkelig nøtteskrike. Får skru opp volumet- Vil høre hva som blir sagt.

- Her har vi mesterkokken Delstøt. Hvorfor heter din restaurant oij oij?

- Det er prisen på maten. Min restaurant fortjener denne prisen. Jeg er en kunstner.
Smaken er ikke så viktig. Kan jeg selge jord til tusen kroner grammet, gjør jeg det. Med glede og stolhet.

Delstøt holder opp enn pekefinger mot ansiktet på reporteren. Reporteren rygger noe tilbake. Men samler seg litt sammen.

- Hvorfor har de en restaurant der gulvplanker mangler?

- Ideen er at man må ha stø kurs. Har man ikke det. Går det ille!

Sier Delstøt med mye innlevelse og tørker svette fra sin panne.

- Jeg la merke til noe. Kan en av deres servitører vise restaurantens serveringsmetode. Den er noe spesiell.

- Ja. Det kan vi vise for seerne. Det er kunst.

Delstøt kommer med noen ord som ikke blir overført. Det kommer fire servitører løpende og stiller seg opp i en rekke.

- Olav vis reporteren vår "flyktig som fulgen"-metoden. Vår stolthet. Min kunst.

Brått stuper en overivrig servitør frem og begynner å kaste tallerkener etter kunder.

- Takk det holder.

Sier Delstøt og brutalt blir reporeren dratt mot ett lite bord. Den har høye stoler. Ser at reporteren skvetter til.

- Hva er ideen her?

Spør reporteren noe nervøst. Det lyser langt at reporteren ikke føler seg komfortabel.

- Her vil vi fremme fugleperspektivet.

- Så det er mye fuglemotiver?

- Ja, neste måned er det frosk som er vår kunstneriske innfallsvinkel.

- Sier du det? Hvordan vil det bli da? Har du noen eksempler?

- Hovmester. Demonstrere dette for oss. Han er den som har trent mest på dette.

Sier Delstøt med stolthet i blikket. Hovmesteren fløyt fram. Kremtet. Slo sammen beina og hoppet framover.

- Hm. Dette ser litt ut som en kenguru.

Sier reporteren. Delstøt ekspoderte. Uttrykker om manglende kunnskap om kunst og innlevelse. Tok tak i reporterens skjorte med begge hender og løftet ham opp. Da slo jeg av fjernsynet. Det ringte på døra. Gikk ut for å se hvem det kunne være. Åpnet døren og kunne se noen småfulle personer i helsetrøyer utenfor. Noe svaiende og etter en liten stund sier en.

- Vi er Jonas Viner. Vi vil frelse deg!

- Er det ikke Jehovas vitner dere mener?

Jeg sto og så på dem. Dem så litt slitne ut. Det så ut som det tok noe tid før dem forsto hva jeg sa. Sto bare der og svaiet en stund. Det kom ett svar.

- Nei, Jonas Viner.

Sa en noe snøvlende med en ganske slitt helsetrøye med gulbrune striper under armene.

- Jonas Viner, hva er det?

- Vi fylljer. Nei feijrer profetjen Jonas. Han sjom fjant en, en flaske med hellige skjrifter.
Flytende helligdom og kunnsjap.

- Jasså? Hvordan fant han denne kunnskapsflasken?

- Det vajr i en gargsj, noen sijer skjåle.

Hm. Trolig rødsprit, eller white spirit, tenkte jeg. Ønsket ikke å snakke med disse alkohol befengte folk. Kan ikke fordra å snakke med folk som er fulle. Spesielt hvis ikke jeg også er full. For å få dem vekk sa jeg noe grusomt. Jeg sa at jeg var avhold. Noe som ikke er sant. Men er man desperat tyr man til alt. Dem så sjokkerte ut, og en besvimte. Kan være at han var stupfull og falt om. Umulig å se fra der deg stod. Fikk slengt igjen døren. Fikk en fot i døren først. Gammelt dørselger triks. Men siden han var barføttet, var det ikke en suksess. Tok litt tid før han forsto at det gjorde vondt. Den andre gangen jeg slengte igjen døren gikk den igjen. Mye skrål og bråk ble det. Ble noe dunking på døren. Etter en stund ble det stille. Kikket ut, så at dem hadde etterlatt ett visitkort. En skikkelig stor spyklyse. Det er ok at man selv gjør det. Men ikke at andre gjør det, spesielt foran døra. Får vente til det regner. Det er en bra nok vasking. Pluss noen katter fra nabolaget får fråtse en tid. Kattene får noe annet enn kitekat å spise en tid framover nå. Hva skal jeg gjøre? Ikke noe på fjernsynet. Ikke smart å gå ut heller. Spesielt når noen plagsomme personer i nærheten. Får lukke døren og sette meg. Stirre på veggen. Se om det er noe forskjell på veggmalingen i stua. Satt meg ned i sofaen i stua og kikket mot veggen. Hvit, hvit, flekk, hvit, hvit. Etter noen minutter ble det noe veldig monotont. Det er underlig at folk blir betalt for å kikke på maling tørker. Vet at det er folk som studere at lav og mose gror. Man tar ikke bølgen når det skjer noe. Får prøve å se på fjernsynet igjen. Det er da noe tidsfordriv. Slo på fjernsynet. Det ble vist ett naturprogram. Programmet viste Matmomsen sin tur over bekker og myr. På leting etter frisk trebark.

- Myrbark har en veldig fantastisk mykhet, lukt og aroma. Den kan brukes til mangt. Kopper, klær og til mat. Uendelig bruksområde.

Matmonsen samlet myrbark inn i sin ryggsekk. Programmet hadde mye panorering av myr og fjell. Kunne nesten kjenne barksmaken selv der jeg satt og så på. Etter mye natur og vandringer var man i hans hytte. Der var alt laget av myrbark. Til og med møbler var laget av myrbark. Så at det ikke var noe stødig. Det svaiet når Matmonsen satt seg ned. En reporter var også med. For å stille spørsmål og fylle inn for Matmonsen med fyllord. Senerer fikk jeg se hvordan man laget mat av myrbark. Matmosen moste trebarken med munnen og mumlet at dette er en veldig gammel tradisjon. Det var funnet bitemerker i gamle arkeologiske funn. Spyttet ut det i en gryte. Den var selvsagt laget av bark. Man så noen rykninger i reporteren. Matmonsen gikk over til en annen gryte som var preparert tidligere. En metode man ofte gjør på fjernsynet. Matmonsen ba reporteren smake på hans brygg. Noe ville blikk fra reporteren og gikk noen steg tilbake. Men for tv-seere ble han tvunget til å smake. Den gnagde og gjærede myrbarken gav mange signaler til hjernen til reporteren. Han spydde like mye som disiplene til Jonas Viner. Da slo jeg av igjen og gikk ut. Det får bære å briste eller hva det heter. Møter jeg Jonas vitne folkene, er det bare å løpe unna. Kan gjøre noe helt annet annen å dra på en pub. Stikke innom en park å se meg omkring. Må ikke tråkke i en eller annen hundedritt eller noe finere ord, hundeavføring. Det er sikkert en eller annen gjøk som ikke gidder å ta med seg hundepose. Den risikoen tar jeg nå. Det er en tid siden jeg har vært i en park. Det vil ta litt tid før jeg finner fram til en park her jeg er nå. Bare gå rett fram. Sikkert vil det dukke opp en park der framme, før eller senere. Trasker nedover en bakke og ser en gammel telefonboks. Den er fortsatt rød, men har flust av tagging på seg. Ser en full man sjangler mot den og åpner døren. Han starter å pisse i den. Jeg går bort for å advare ham at han kan få en saftig bot for det han gjør. Det vet jeg. Selv har fått slike ett par ganger.

- Unnskyld.

Mannen snur seg. Må hoppe litt unna. Så at ikke strålen treffer meg.

- Sorry. Can’t understand you.

Svarte han med en snøvlete skotsk aksent.

- You can’t urinate here.

Svarte jeg. Fikk til svar på engelsk at

- Vi skotter oppfant telefonen. Det er vår rett å pisse i en telefonkiosk.

Han får stå på sine krav. Jeg går videre. Etter noen hundre meter så jeg en park. Endelig! Det tar på en kropp som ikke er konstruert til å ha så mye fysisk fostring. Gikk mot parken, så at det var noen benker der. Satt meg ned på det første og beste. Kikket meg omkring. Med falkeøye prøvde jeg å se om det var noe å se på. Ikke mye. Filmer lyver hele tiden. I filmer blir det vist alltid mange fine damer som flokker nedeover en eller annen park. Svermer som dueflokker. Her er det ingen. Lurt, lurt trill rundt. Satt der å bannet og sturet rett frem. Etter en god stund la jeg merke til at det var en person ved siden av meg. Var ikke sikker. Ja det var en person der. Personen stod ved siden av meg. Under en meter i avstand. Han stod der, sa ingen ting. Bare sto der. Det virker for meg at det er en uteligger. Han kikket stygt på meg.

- Hva er det?

Spurte jeg den tilsynelatende uteligger.

- Du sitter på min plass!

Sa han surt. Kikket for å se om det var ett navnskilt på den. Kunne ikke se noe.

- Kan ikke se noen lapp eller skilt som sier det.

Sa jeg og pekte på benken.

- Det er faste plasser her.

- Hva mener du? Faste plasser? Dette er ikke kantina på stortinget. Der hver sitt parti har egne plasser, selv om de er også umerket.

Dette visste jeg, siden en kamerat hadde jobbet med noe snekkerarbeid der. Han fikk mange stygt blikk. Han fant ut senere at hvis noen ukjent setter seg på slike plasser i stortingkantina blir man hatet og frosset ut resten av livet. Muligens ble han også merket for livet, virket på meg at det skjedde. Han fikk mye ekstra papirarbeid etter denne hendelsen. Men nok om han. Jeg forsatte.

- Dette her er en offentlig benk, i en forbanna offentlig park.

- Alle uteligger har egne plasser og steder.

Fikk jeg til svar av den sure uteliggeren.

- Hva! Hva mener du med dette? Alle uteliggere.

- Er ikke du en?

- Nei pokker heller. Jeg er her i parken på besøk. Kun for å gjøre noe annet enn å sitte hjemme. Det er bare søppel på TVen. Må kaste bort noe tid her.

- Det kan du si. Men du okkuperer min plass.

Han tok tak i meg, og dyttet meg vekk og satt seg ned.

- Forsvinn!

Sa han og viftet med hånden. Jeg gikk unna. Fant noe som jeg kunne ta igjen med. I en søppelkasse var det en liten sort pose, en hundepose. Jeg tok den opp. Fikk åpnet knuten på posen, uten at det rant noe ut. Lusket meg bak ett tre. Sikte og kastet. Fulltreff. Han hoppet opp. Jeg løpte så fort jeg kunne. Uteliggeren var ikke noen sprinter han heller. Var enda dårligere i form enn meg. Det var en lett match. Må ha i minnet å holde meg unna denne parken. Får returnere hjem og se om noen har renset opp spyklysen. Det tok tid å komme hjem. Mye oppoverbakke. Måtte ta mange stopper. Framme og til all glede, mesteparten av spyklysen var spist opp. Må også ha noe å spise selv. Er skrubbsulten. Men jeg vil ta noe flytende først. Åpne døren og inn på kjøkkenet. Åpne kjøleskapet og tar fram en brun en, en gudedrikke. Det var bare noen få flasker der. Det er ikke buljong. Der er øl. Åpne ølflasken med en korkåpner. Gå fram til det første og beste stedet i stua. Det er kun ett sted der og det er i sofaen. Jeg setter meg ned i sofaen og drikker ølet sakte. Nyte at man har gjort noe viktig. Spredd møkk på noe møkk. Nå skal jeg bare være inne og kun slappe av. Føle at man har gjort en god handling. Slo på radioen for å høre om det er noe på.

- Dette er fantastisk. Det er virkelig fantatisk. En av våre landsmenn traff ballen. Dette har ikke skjedd siden Klyppern traff ballen i 27.

Ikke dette, neste kanal.

- Kjell Røykerier. Hva mener du om de økonomiske betraktninger for din situasjon?

- Pengene betyr alt for meg.

- Du har kommet med sterk kritikk av dem som ikke klarer seg i arbeidslivet. Kan du utbrodere det?

- Jeg har slitt for å nå mine mål. Man får ikke noe gratis.

- Hva trengs for å nå målene?

- Det man trenger er to tomme hender og en overforsikret båt.

Neppe noe for meg. Kan ikke fordra egoister. Bedre å kun bare la stillheten komme.

Read 341 times

Leave a comment

Make sure you enter all the required information, indicated by an asterisk (*). HTML code is not allowed.

© 2016 Tor Anders Engen